Regadog’s Special Touch alias Tinka:

En pling-hund, en kjepphest og et fint oppdrett
Av Tove Moi

Når Tinka senker bakstellet noen centimeter, blir bred i skrevet og har en hale som går som en sakte helikopterrotor, - da er hun helt uforstyrrelig og på jobb! Og det elsker hun. Enten det er trening i skogen i ettersøkningsarbeid, i sporarbeid, i lydighet eller som trekk- eller kløvhund. – Se på den pling-hunden, kommenterte en morsk brumlebasse av en instruktør, og fortsatte med å bedyre at en slik hund får man alltid til noe med. Hva en plinghund er for noe, vet jeg fortsatt ikke. Men at Tinka er en slik en, det er helt greitt. Jeg tror på det meste som erfarne instruktører forteller om min hund, og særlig på det som synes positivt. Og at hunden kan lære det meste, det er helt sikkert. Det vet jeg uansett hva instruktørene mener eller ei.

 - Tinka er 4 år, en stor tispe med et feminint ytre, en sunn og fin kropp og et nydelig puddelhode, sier matmor.

- Hun er verdens beste kosehund og fineste turkamerat. Hun er rolig og fornuftig, - det er bare å vise henne full hunde-tillit, sier matfar som kun vet å holde i kobbelet og aldri har lest en eneste hundebok.

- Mmm, hun er litt for høy, den høyeste tispen jeg har fått, sier oppdretteren, og legger til at halefestet kunne vært litt lenger opp. Som dere skjønner er hun akkurat passelig nydelig, og mer en passelig flink og anvendelig til det meste.

- Det er ingen grenser for hva Tinka er i stand til å lære eller gjøre. Begrensningene er det jeg som står for, supplerer matmor. Å tenke slik har hun lært på alle kursene hun har gått på og lest i alle hundebøkene sine. 

Og matmor er undertegnede: En tidligere fuglehund, fårehund og terriereier. For tiden – og herved for alltid -  puddelfrelst.

Jeg har en kjepphest: Pudlene er så lærevillige, tjenestevillige, godlynte og kjappe i det krøllete hundehodet sitt, at de trenger mer ro og lengre modningstid enn mange andre raser for å bli rolige, veltilpassede og fornøyde. Vil du ha en propellpuddel? De er det da mange av? Da er det min påstand at det bare er å sette i gang å trene en, to, tre, fire, fem, seks, syv ganger i uken og litt til. Og vips, pudd’ern er gira, maste og uselvstendig før det første leveåret er omme. En harmonisk puddel skal etter min mening være verdig, selvstendig, kosete og glad, og sær og sta til tider. Får den lov til å utvikle disse sidene av seg selv i sitt eget tempo samtidig som en trener i ja-stunder, så blir ikke puddelen propell. Ja-stunder er slike situasjoner hvor hunden i lek og  kommunikasjon suger til seg det minste signal og positive forsterkninger i ro og mak.

Jeg brukte lang tid på å finne et oppdrett som kunne gi meg en valp som hadde egenskaper til å bli redningshund. En puddel er nemlig flink og utholdende i skogsterreng, lettlært og vennlig. Den har, slik jeg ser det, en dårlig vinterpels, men ikke verre enn at det lar seg løse med dekken, soveposer, pledd og en fornuftig klipp. Det skulle vise seg at Tinka hadde mange kvaliteter for å kunne bli rednings-hund.

Ved hjelp av flinke instruktører fra Norske Redningshunder, lærte vi først å gå spor. Da var hun knappe tre måneder. Sporiveren til valpen gikk den første tiden litt på bekostning av konsentrasjonen, men ved hjelp av kyndig veiledning og passelig (lite!) med trening så bedret det seg etter hvert. Apporteringen ble innlært ved hjelp av baklengskjeding på stuegulvet hjemme. Rundering var øvelsen der jeg var helt blank og temmelig klønete, men tålmodige instruktører og tydelige beskjeder hjalp godt. Tinka var en unghund med gode forutsetninger.

Etter et par år med trening, ble jeg syk. Dessverre viste det seg at jeg aldri kunne komme tilbake til redningshundarbeidet for fullt. Men heldigvis hadde jeg en puddel som skulle vise seg å være fornøyd med å ha spor og felt som hobby, for så å konsentrere seg gradvis mer om lydighetsøvelser.

Lydighet er pirk og centimetre, og kontakt og glede. For en hund som er preget fra den var åtte uker gammel til å bli brukshund i skogen der selvstendighet og samarbeid dreier seg om alt annet enn centimetre og militær-kommandoer til ekvipasjen, er naturlig nok dette en stor overgang som ikke må utvikle seg til å bli en frustrasjon. Og igjen, mener jeg, dreier det seg om å jobbe på lag med tiden, roen hyggen. Og så er det viktig med gode instruktører og læremestre også her, og erfaringen er at ikke alle var enig med meg i at overgangen må få lov til å ta tid. Når ikke centimetrene var innenfor marginen, så fant de på mange rare forklaringer. Heldigvis kan jeg og pudd’ern begge være veldig døve i slike situasjoner. 

Tinka og jeg har hatt stort utbytte av å gå mange kurs på Lundquist hundeskole for siden å gå over til en klubb som har andre typer tilbud. Slik jeg ser det, er de to skolene til dels ulike i sin hundefilosofi og  pedagogikk, men det er bare berikende for sånne som Tinka og meg – som kan litt mer enn noen, men langt fra så mye som proffene. Alle har noe å tilføre oss om vi bare lytter og bruker fornuften.

Nå trener vi i en konkurransegruppe av Stovner hundeklubb der alle er utdannede Trinn I instruktører, med unntak av meg som mangler en praktisk del av utdanningen. De andre i gruppen er flinke til å gi råd og korreksjoner, og vi får stadig bedre tak på det som skulle vise seg å være den vanskeligste øvelsen å tilpasse til centimeter-nøyaktighet, nemlig transportetapper, eller lineføring og fri ved foten. Om det er Tinka eller jeg som stokker beina mest og verst i helomvendinger og ditto, er i skrivende stund uvisst. Det er noe med gamle damer og voksne tisper..…

Mitt ansvar, som partner til brukshunden og juridisk ansvarlig eier til kosehunden i nabolaget og hjemmet, har vært å legge et løp for læring som har vært riktig i forhold til hundens utvikling og personlighet. Så mye skjønte jeg. Jeg skjønte også at det var viktig å finne en oppdretter med sunne og glade hunder. Det fant jeg. Min Tinka i dag er summen av mange faktorer og flinke  mennesker. Hun er litt redningshund, litt Lundquist-hund og litt Stovnerhund, og halvparten Regadog-hund. Jeg leste nylig at for hunder regner en med at det er 50% arv og 50% miljø.

Jeg har lest, lyttet, gått på kurs, drøftet og lært om hunder og trening av hund, og om meg selv som hundefører og trener. Jeg har fått mye oppmuntring og mange  korreksjoner  av diverse instruktører. Og du  verden for en lykke det er å få til noe bra sammen med bestekameraten sin! Alle blir glade, instruktører og trenings-kamerater og boffer og folk. Det er jo dette vi er sammen om og i slike øyeblikk vi deler på gleden og opplever fellesskapet. 

Nå har Tinka og jeg fått en liten tass, en mellompuddel hann som heter Goliat. Det vil si, egentlig heter han Regadog’s Non Stop. Det beste han vet å gjøre non stop, er å sitte i fordragelighet på enden sin og titte på verden.

- Kanskje det er noe gøy der ut, tenker han. 

Tror du ikke?

                                        

Far:

N UCH
Regadog's Superstar
 
22935/97   H:A F:S
Sort
Farfar:

INT&NORDUCH TYSKJUCH JEUW-95
Avion Totaly Foxy At Harbovi 
S49557/95   H:A F:S
Sort
 
Farmor:

N UCH
Regadog's So Far So Good 
20030/94   H:A F:S
Sort
   
Mor:

N UCH
Regadog's Your Light
 
24289/96   H:A F:S
Sort
Morfar:


Heppelille's Coffee Hot Shot Oscar 
16455/94   H:A F:B
Brun
 
Mormor:


Shimano's From Russia With Love
28207/90   H:A F:S
Sort

         Regadog's Non Stop ca 6 mndr.
                                                                                              "Goliat"



Bazaar's Manifesto
 
22588/97   H:A F:B
Brun
Farfar:


Bazaar's Applejack 
11644/95   H:A F:S
Sort
 
Farmor:

N S UCH
Isadora's Christmas Bazaar 
00360/95   H:A F:S
Sort
   
Mor:

N UCH
Bazaar's Time Changes At Regadog
 
23683/00   H:A F:S
Sort
Morfar:


Juniper's Another World 
DK15145/98   H:A F:S
 
Mormor:

INT NORD UCH
Bazaar's Sudden Hush
03620/95   H:A F:S
Sort